Fra 3.Kragerøs historie
Det er ikke bare å dra på leir, i hvert fall ikke når leiren er lagt så langt vekk som til Narvik. For fra Kragerø til Narvik er det faktisk over 1750 km , og det er ikke så lite å tilbakelegge.
Og reisa? Ja, den var slitsom, men morsom.
Da vi kom til Bodø, håpet vi på å få se midnattsola, men vi ble grundig snytt. Det lå tåke over Landegode. Men det var stille og fint, og da vi så neste dag parkerte våre luksuslegemer ombord i den minste hurtigruten som går "Barøy" fikk vi på toppen av alt plass kun på toppen mellom redningsflåter og livbåter. For det var trangt om plassen.
Sovne gjorde vi ikke før vi hadde passert Svolvær og var på vei opp Raftsundet. For vi skulle innom Harstad før vi kom til Narvik. I Harstad traff vi Narvikingene. Noe tilbakeholdne virket vi sikkert til å begynne med, men det gikk over.
Leirstedet lå innerst inne i Skjomdalen ved bredden av elva Skjoma som var stri, perlende klar og grønn av farge. Og isnende kald, selv om lufta var god og varm. Men til tross for dette, badet Narvikingene.
Leirplassen
Rundt hele leiren reiste det seg majestetiske fjell. De høyeste toppene på over 1700 meter - og de fleste toppene hadde samiske navn. Langs elvebredden sto det tett og kraftig furuskog, fjellene var snaue med evig snø. Et særegent leirsted.
Leirrytmen var det så som så med. Guttene fikk lov til å legge seg når de var trøtte og stå opp når de var uthvilte. Det var ikke uvanlig å finne dem travelt opptatte med fotballen ved midnattstider - men så var det nå ikke så lett å vite om det var dag eller natt i den lyse sommeren.
Inspeksjon av Rein fra 6.Narvik
Maten var god og variert, og vi er ikke i tvil om at Ulf fra Narvik hadde lagt en god del arbeid i nettopp dette.
Fjelltur ble det selvsagt også. Det var slitsomt å komme seg opp på. vidda, men det var verd det. Sitasjavre og Sverige var målet, og vi klarte det. Her oppe på vidda fikk de fleste se midnattsola for første gang. Dessuten fikk de merke de nordnorske myggs størrelse og blodtørst.
Narvik
Den siste tiden vi var i Nord-Norge, var vi innkvartert hos Narvikingene og ble oppvartet på alle tenkelige måter. Nei, det var ingen som lengtet hjem!
Vertskapet hadde også lagt opp et stort og interessant sightseeingsprogram i Narvik og omegn, og vi fikk se det som var verdt å se, tror vi.
Vi hilste på Beisfjordgubben, beså oss på LKAB eller bedre kjent som malmanlegget. Vi var med fjellheisen og så midnattsola, og vi vandret på Bjørnefjell og brukte de siste pengene vi hadde på Lapplandia turiststasjon i Sverige.
Vi rakk også å spille to fotballkamper, og gikk faktisk seierrik ut av begge. Den ene mot 3. Narvik på Ankenes stadion ble vunnet 3-1, og den andre mot vertskapet, 6. Narvik på Narvik stadion - hele 6-0 til oss.
Og snipp snapp snute, så var eventyret ute. Igjen sto bare avskjeden og en gjeninvitasjon til Ørvik - hvor de forresten kom. Troppens lengste tur gikk over i historien uten et uhell - og vi ble mange vennskap rikere.