Av: Ørnulf Jensen
Det tradisjonelle speiderarbeidet har vært tredelt. Det vil si småspeidere (ulver eller meiser), storspeidere og rovere.
Jentene innførte tidlig firedeling med meiser, stifinnere, vandrere og rangere.
Dette var en arbeidsform som Norges Speiderguttforbund etter hvert fattet interesse for, så også 6. Narvik.
I kretsrådets årsmøte for Ofoten krets den 14.02.1971 fikk 6. Narvik tillatelse til å begynne med prøvedrift etter firedelings-prinsippet. Firdelingen ble etter dette startet høsten 1971 og erfaringen var udelt positiv.
Fram til 01.07.1976 ble 6. Narvik drevet som ren guttegruppe, men med godt samarbeid med jentene i Narvik 3. Den 23.03.1976 søkte begge gruppene om å få slå seg sammen til en enhet. (Prøvedrift.) Dette medførte en hektisk tid med mye planleggingsarbeid, omlegging av gradskrav og diskusjon om arbeidsform. I dette arbeidet deltok både ledere og speidere.
Dette førte til at gruppen utarbeidet egne gradskrav, og trykket eget hefte for disse.
01.12.1976 ble gruppen godkjent som prøvedrifts gruppe i Norges speiderguttforbund for speiding med begge kjønn. Men gruppa hadde tyvstartet allerede i september med denne arbeidsformen.
I starten som fellesgruppe var ulvungene og stifinnertroppen blandet, med voksne ledere. Vandrertroppen hadde delte patruljer, mens troppsarbeidet foregikk blandet.
I 1976 slo Norges Speiderguttforbund (NSF) og Norges Speiderpikeforbund (NSPF) seg sammen til Norges Speiderforbund. Dermed fikk alle landets speidergrupper muligheten til å drive felles speiding med begge kjønn. I dag (2003) er det en sjeldenhet at man finner rene jente- eller guttegrupper.
Da det nye forbundet ble dannet, begynte man å drive speiderarbeidet etter firedelingsprinsippet med småspeidere, stifinnere, vandrere og rovere.
Etter hvert viste det seg at denne delingen satte stort krav til antall ledere, og forbundet
gikk over til tredeling med småspeider, storspeider og rover.
6. Narvik var imidlertid av det stae slaget, og holdt ut med firedeling helt fram til og med våren 1995, mange år etter forbundet.
Grunnet ledermangel måtte også vi gå over til tredeling.
I 1974 gjorde medlemstallet et stort hopp, da startet Narvik 3 opp igjen, etter mange års dvale. I medlemsstatistikken er jentene tatt med, og vi ser at dette året steg medlemstallet fra 53 til 95.
Gruppas storhetstid må kunne sies å ha vært fra 1974 til 1978. I denne perioden lå aldri medlemstallet under 90. Roverlaget ble startet, noe som var svært positivt for lederrekrutteringen. I denne perioden ble også speiderhuset bygd og i den forbindelsen var det en meget aktiv foreldre-forening. Flere av foreldrene endte opp som ledere.
I 1982 hadde 6. Narvik sin topp når det gjelder medlemstallet. Hele 130 speidere og ledere betalte sin kontingent det året.
I år 2000 må man kunne si at speidergruppa var i dyp krise.
Det var 14 småspeidere og fire storspeidere. Det var bare to ledere som kunne være tilstede på alle møtene, samt et par til som stilte opp når de kunne. For i det hele tatt å kunne gi et tilbud til storspeiderne, hadde de møter sammen med småspeiderne.
Da var selv undertegnede i ferd med å gi opp.
Men heldigvis, etter en dyp bølgedal går det som oftest oppover. I dag (2003) har vi en småspeidertropp og en storspeidertropp med til sammen 30 speidere. Vi er syv aktive ledere,- og til høsten får vi kanskje flere.
Speiding er livskvalitet.